OL og verdenscup på hjemmebane!
Opplevelsen
Olympiske leker er noe helt spesielt. Strenge regler rundt alt man foretar seg, TV kameraer over alt og et utrolig antall frivillige. Et helt særegent arrangement som lever sitt eget liv.
Som utøvere oppe i dette passer utrykket «å leve i bobla» sjeldent godt. Tusenvis av topptrente idrettsutøvere, innkvartert innenfor strenge sikkerhetsbarrierer. Alle er etter planen topp trimmet til akkurat disse ukene, til de mest prestisjefylte konkurransene man kan oppleve som idrettsutøver.
Men det er ikke bare som utøver dette oppleves som et spesielt arrangement. Ettersom lekene i større og større grad legges til steder uten tradisjoner for vintersport fremsto lekene denne gang i stor grad som et TV-show. Flotte arenaer med en forrykende lyssetting, alt for å få frem de beste TV-bildene, nærmest som et stort TV-studio. Flombelysningen var faktisk så sterk at solbriller var påkrevd selv etter at solen var gått ned.
Som utøver, og for så vidt som tilskuer, skulle man selvfølgelig ønske at de olympiske leker ble arrangert på steder som innbyr til folkefest. Men det å skape folkefest er ikke lenger det viktigste. Politikk og markedsføring virker begge til å stå minst like høyt på prioriteringslisten.
Men dette er ikke nødvendigvis negativt. I OL ble vi vitne til at politikk er, og bør også være, en del av idretten. Idrett er så mye mer enn bare gull, sølv og bronse. Mange, meg selv inkludert, var en stund bekymret for å legge et OL så nært grensen til regimet i Nord-Korea. Man var skeptiske til sikkerheten, og redd for at OL skulle ende i en stor katastrofe. Slik ble det imidlertid ikke. I stede fikk vi se hvordan idretten kan skape muligheter i tilsynelatende fastlåste politiske situasjoner. Vi fikk se to koreanske land som konkurrerte under samme flagg. Og i ettertid har en sør-koreansk delegasjon vært i Nord-Korea for å møte landets leder for første gang på over 10 år. Kanskje er akkurat denne utviklingen den største seieren i Pyeong Chang.
LEB og PAK
OL er også et sted for forbrødring. Dette fikk jeg oppleve førstehånds en dag i mellom konkurransene hvor jeg var ute på en rolig skitur. Jeg la plutselig merke til to karer som tilsynelatende snublet rundt på ski. Nivået tilsa at målene for de to nok lå mer i retning av å fullføre løpet enn å ta medaljer.
De utøvernes treningsnummer tilsa at de kom fra Libanon (LEB) og Pakistan (PAK). Utøveren fra Pakistan var tydelig et par hakk bedre enn mannen fra Libanon og gav tips til sin konkurrent. Etter det som så ut som et lyskurs i tyngdeoverføring fra Pakistan i retning Libanon ruslet de to videre innover traseen. Ett par hundre meter senere snur LEB seg i retning PAK, og spørrende i blikket sier han; Better?. Hvorpå PAK svarer «Better!» med en tommel opp i været.
Resultatene
Resultatmessig ble ikke OL 2018 mitt OL. Det må jeg bare innrømme. Jeg hadde store forhåpninger for dette mesterskapet. Etter en utrolig god sesong med fin formstigning reiste jeg til Sør-Korea i min beste form. Sjelden har jeg vært mer stabil i hoppbakken, samtidig som jeg følte jeg var i god langrennsform. Likevel skulle det ikke gå slik jeg hadde håpet.
Å være nummer 10 og 18 i verden er for så vidt en god prestasjon, men ambisjonene var høyere. Og med stabilt god hopping både i forkant, etterkant og under trening i Korea burde jeg vært bedre.
Spesielt surt er det selvfølgelig å føle at man ikke engang får sjansen. Jeg visste når jeg reiste til OL at om det ikke var essensielt å ha flaks, kunne man i alle fall ikke ha uflaks. Til det er nivået i toppen altfor høyt. Nå ville tilfeldighetene ha det slik at jeg trakk dårlige lodd både i den lille og store bakken. Og dermed hadde jeg dårlige forutsetninger for å ta medalje individuelt. Man får det ikke alltid som man vil, og det kommer nye muligheter. Men det opplevdes, og oppleves fortsatt, utrolig surt.
Så kunne jeg ha håndtert det på en bedre måte. Jeg kjente det selv når jeg sto i mixed zone i etterkant. Jeg burde klart å holde meg i skinnet, burde klart å vri fokuset over på noe annet enn uflaks og dårlige forhold. Men jeg klarte ikke, følelsene var altfor sterke.
Dette er uansett ikke noe jeg får gjort noe med akkurat nå. Men jeg kan og vil lære av det. Neste gang skal jeg gjøre en bedre figur, både i gode og dårlige forhold.
Så skal jeg ikke glemme at jeg reiste hjem fra OL med en sølvmedalje, en medalje jeg er veldig stolt av. For lagkonkurransen vi leverte i OL var veldig god. Vi klarte å snu en litt lei utvikling hvor vi ikke hadde fått til det vi håpet på i de individuelle konkurransene til det som var en veldig sterk konkurranse. En skikkelig opptur.
Nye muligheter
Nå kommer det heldigvis nye muligheter på rekke og rad. Vi begynte i Lahti forrige helg, hvor jeg gjorde min karrieres desidert beste World Cup-helg på nevnte arena. Jeg har aldri vært i nærheten av pallen i Lahti, så selv om jeg selvfølgelig ønsker å vinne er jeg godt fornøyd med lørdagens andreplass og søndagens tredjeplass. Godt å reise kjerringa på direkten!
Vi er inne i en hektisk avslutning på sesongen. Rennet i Holmenkollen ble avholdt lørdag, og nå venter rennene på hjemmebane i Trondheim tirsdag og onsdag. I Holmenkollen var stemningen elektrisk, og med den fantastiske stemningen som bruker å være i Granåsen akn man ikke gjøre annet enn å glede seg!
Jeg gleder meg veldig, og håper at du kommer! 😀
Med sportslig hilsen fra Jørgen Graabak
Stolt medlem av #TeamNorgeshus
Disse rennene gjenstår av sesongen:
13.mars: Trondheim
- mars: Trondheim
17.mars: Klingenthal
- mars: Klingenthal
- mars: Schonach
- mars: Schonach