Jakten på marginene

Toppidretten jakter stadig marginer, marginer som med tiden blir mindre og mindre.

Musklene trimmes mot det optimale, nye sko og nytt utstyr utvikles, aerodynamikken forbedres, restitusjonstiltak utvikles, søvn sikres og optimaliseres, logistikken effektiviseres.

Alt granskes og undersøkes på jakt etter å vinne nye centimetere, scoringer og sekunder.

Snarveier

«Du kommer ingen vei med snarveier» er det noe som heter. Det er et utsagn det går an å diskutere. Det ligger i toppidrettens natur å ikke bare lete etter de mest effektive metodene, men også at letingen i seg selv er så effektiv som mulig. Det handler om å finne de stedene hvor man kan påvirke resultatet mest med minst mulig innsats.

Hvorfor bruke 200 timer i myra om man kan bruke 2 timer på å analysere og forbedre teknikken, som kan påvirke utfallet i kanskje enda større grad?

Det handler ikke alltid om å jobbe hardest, det handler vel så mye om å jobbe smartest.

Newton´s lover

Toppidrett er en kamp mot en selv, konkurrentene, elementene og de fysiske lover.

Det handler om masse, kraft, luftmotstand, drag, tyngdepunkt og akselerasjon.

Når Javier Sotomayor suste over 2,45 meter i høyde, Stefan Kraft hoppet 253,5 meter i skiflyvning og når Jakob Ingebrigtsen løp inn til olympisk gull på 1500-meter var vi vitne til menneskets kamp mot naturens lover.

Du må treffe nærmest perfekt på alle faktorer for å prestere på dette nivået, da spiller selvfølgelig også kroppssammensetning og vekt en avgjørende rolle.

Isaac Newton er fortsatt relevant.

Trening og arbeidskrav

Det er mange faktorer som styrer hvordan en utøvers kropp ser ut.

En av de er treningen, som styres av arbeidskravene. Disse kravene har vi som toppidrettsutøvere naturlig nok et meget bevisst forhold til. Hva kreves for å nå mine mål? Hvilke egenskaper er jeg nødt til å utvikle? Hva er mine styrker? Hvordan kan jeg bli best mulig? Hva er min optimale «matchvekt»? En langdistanseløpers kropp vil reflektere livsstilen, arbeidskravene og treningen, det samme gjelder for en kulestøter og en svømmer.

For noen er dette en enkel sak, de faller naturlig inn i den «formen» deres idrett krever.

For andre er dette en større utfordring. For en alpinist kan det være en utfordring å veie nok, mens det for en langdistanseløper kan være en utfordring å være lett nok.

Er toppidretten for alle? Og skal den være det?

Det er ekstremt viktig for meg å presisere at disse kravene som jeg nå snakker om, handler om toppidretten. Den delen av idretten hvor det handler om å finne selv de minste ting som kan gjøre en bedre, og som handler om å være best blant jordas 7,9 milliarder mennesker.

Å være bedre enn 7,9 milliarder andre er ikke lett, og det skal det heller ikke være.

I barne-, ungdoms- og breddeidretten er det ikke disse marginene som teller og bør være fokus. Det handler om å ha det gøy, det handler om mestring, det handler om å være en del av et godt miljø og å skape gode og langvarige minner.

Så skulle jeg veldig gjerne ønsket at alle som ønsket seg inn i en gitt idrett på toppnivå kunne få sin plass. Men det er dessverre ikke mulig. Jeg mener alle skal ha en plass i breddeidretten, for meg er det udiskutabelt. Jeg tror også at de fleste har en plass i én eller flere idretter på høyt nivå om ønsket er stort nok. Kanskje ikke på toppnivå, men på høyt nivå. Jeg tror derimot ikke at alle kan passe inn i toppen av alle idretter. Jeg kunne for eksempel aldri blitt en kulestøter, det har jeg ikke genetikk til.

Dette er ikke særegent for toppidrett, dette gjelder sågar toppen av stort sett alle felt i vårt samfunn. Ikke alle kan bli en topp akademiker, alle har ikke anlegg for å være en topp sykepleier, alle kan ikke bli leder av NATO.

Forutsetninger er viktig, uansett om det gjelder hjernen eller kroppen man er utdelt. 

Ingen idiot

På ett eller annet tidspunkt vil noen ungdommer ønske å satse hardere enn resten. Mestring og idrettsglede bør fortsatt være en sentral del av satsningen, men prestasjoner vil for enkelte etter hvert ta en større del av fokuset.

En 14-åring er ingen idiot. Unge mennesker i tenårene både ser og hører godt. De observerer bedre enn noen, er årvåkne på hva andre gjør og hjernens plastisitet er på sitt aller ypperste.

I tillegg til dette kan en del mennesker også i denne alderen inneha ekstreme ambisjoner. Høye ambisjoner er fantastisk, men de bør også kombineres med kunnskap.

Jeg er fullstendig uenig med de som mener vekt ikke er et tema det burde prates om, det mener jeg absolutt man bør.

Disse samtalene bør foregå på en ordentlig og grundig måte, i et passende forum.

Enkle og overfladiske kommentarer, uten kontekst og med tilsynelatende glimt i øyet, gjennomskues enkelt av en tenåring med boblende motivasjon og iver.

Tørr man derimot ikke å snakke om dette på en ordentlig måte overlater man den ambisiøse 14-åringen til seg selv. Med store ambisjoner, men uten kunnskap.

En toppidrettsutøver har også i de fleste tilfeller et profesjonelt team rundt seg. Som hjelper til med støtte og kunnskap på alle områder, inkludert ernæring og vektregulering. Det er også relativt enkelt å finne saker hvor utøvere får problemer med dette selv MED dette teamet rundt seg. Det sier noe om hvor vanskelig dette kan være.

Positiv* «feed back loop»

For mange som prøver seg på å justere vekta ned en kilo eller to, vil dette gi en kortsiktig prestasjonsheving. Dette kan være skummelt uten forståelsen av at dette ikke er en lineær graf som fortsetter inn i himmelen. Dette kan skape en mental «positiv** feed back loop» som det kan bli ekstremt vanskelig å komme seg ut av:

Kilo 1: Løp litt raskere idag, herlig!

Kilo 2: Ny pers, jess!

Kilo 3: Ikke så pigg idag, litt tung i kroppen. Hva har fungert før? Kanskje jeg skal være litt lettere?

Kilo 4: Jeg slurvet kanskje litt på kostholdet, må være flinkere.

Det er fort gjort å komme inn i en nedadgående spiral både fysisk og mentalt i et slik tilfelle.

Derfor bør det snakkes om. Ikke gå ut ifra at tenåringen (eller den voksne for den del) har kontroll. Det er ikke enkelt å vite om noen sliter med ernæring, selvbilde og vekt. Dette kan man bli ekstremt flink til å skjule om man ønsker det.

Det handler ikke nødvendigvis om å vite alt, men det handler om å skape bevisste folk som er i stand til å ta rasjonelle avgjørelser rundt sin egen kropp og helse.

Så bør vi vel alle ha et bevisst forhold til vekt. Ikke på et nivå hvor man går på vekta hver dag og konstant tenker på hva man bør eller ikke bør putte i munnen. Men på et alminnelig og sunt nivå. Vekt og ernæring handler ikke bare om prestasjon, det handler også i aller høyeste grad om helse.

Jeg vil også benytte anledningen til å berømme de forbildene som står frem med sine historier og deler av sine erfaringer. Verden er ikke perfekt, og vi har alle våre utfordringer.

Det er ingen enkel sak å stå frem i riksdekkende medier å fortelle om sine personlige utfordringer. Det er derimot meget voksent, tiltrengt og sier mye om hvor langt en har kommet i sin kamp.

Jeg vil presisere at jeg er ingen ekspert på dette området. Helse, kosthold, prestasjon og selvbilde er ekstremt komplekst, spesielt når man har begynt å få et problematisk forhold til det.

Men jeg vet et par ting:

  • Det er ekstremt få ting det er skummelt å snakke om, og vekt er ikke en av dem.
  • Kunnskap er aldri farlig. Hvordan man forholder seg til, og hva man gjør med kunnskapen er utfordringen.

Jeg vil til slutt oppfordre til å diskutere hvordan vi sammen kan finne gode løsninger. Jeg opplever at mange er mer opptatt av å påpeke problemer og fordele skyld, enn å se etter muligheter og berømme gode initiativer.