Robin Hood eller bare bukken med havresekken?
Det skrives mye om lønnskutt/omdistribuering av pengepremier i langrennssporten for tiden. Fra å fordele premiene de 10 beste, skal pengene nå fordeles på topp 20. Den totale pengesummen forblir uforandret, men flere skal altså få ta del i premiene.
Men er aksjon Robin Hood fra FIS en god ting? Eller en feil?
Ikke nytt
Initiativet FIS er ikke noe nytt. Kombinertsporten innførte denne ordningen for mange år siden. Og den har slik jeg oppfatter det fungert godt, selv om jeg personlig ikke har noen erfaring med det forrige systemet.
Erfaringer fra de som har prøvd systemet bør tas til etterretning, i dette er det stort sett positive erfaringer å melde om. Samtidig kan det stilles spørsmålstegn ved spesielt 2 ting.
1: Uavhengig av fordeling, den totale summen pengepremier har stått på stedet hvil siden 2002 (Charlotte Kalla sier midt på 90-tallet, data så langt tilbake i tid har ikke jeg funnet). Hvilken yrkesgruppe ellers i samfunnet hadde godtatt en slik utvikling? Ingen. Justert for inflasjon vil gir dette et fall i reel verdi på 25% de siste 15-20 årene. Altså et reelt lønnskutt på 25%!
Selvfølgelig, summene er betydelige. En seier i verdenscupen i kombinert er verdt 8000 Sveitsiske Franc (65 000 kroner) brutto. For langrenn ligger summene enda endel høyere. Mye penger, men dette er også snakk om de beste i verden i sitt virke. Og dagene man har på å tjene inn en årslønn som skal brødfø både seg selv og sin familie er ikke mange.
Og selv om topp 20 får premier, er premien nede under 10 000,- kroner allerede på 9.-plass. Å være topp 10 i verden hvert renn en hel sesong trenger altså ikke bety en inntekt på mer enn 250 000,- kroner, før skatt.
Så hvordan kan det skje at premiene ikke er inflasjonsjustert så lenge? Flere faktorer, men den viktigste er nok dessverre at utøvere ikke har noen reel makt ovenfor FIS.
På dette punktet vil jeg gi de som riser lønnskuttet medhold. Pengepremiene totalt sett burde ikke falle. Et stort lønnshopp kan man heller ikke forlange, men å be om at pengepotten inflasjonsjusteres fremstår ikke som noe annet en rimelig.
2: Så forandringen i fordelingen av premiepotten. For langrenns del, all den tid interessen er dalende alle andre steder enn Norge og Sverige, trenger det vel ikke være dumt at noen andre enn disse to landene også får ta del i pengepremiene?
Og er det ikke slik at de fleste løperne i verdenscupen er positive til denne forandringen?
Kanskje er dette naturlig all den tid det i særlig grad er topp 3 som må betale for premiene til de mellom 10-. og 20.-plass. Tre mot resten er feigt, samtidig har vel alle et mål og en visjon om å være best?
Robin Hood eller bukken med havresekken?
For meg fremstår aksjon Robin Hood i prinsippet som en god idé. Flere får muligheten til å leve av sporten. Men det viktigste er at flere får muligheten til å skape et grunnlag som kan støtte en tøffere satsning mot toppen i årene fremover. Og større bredde i toppen bør være noe de fleste assosiert med skisporten støtter.
Når det er sagt kan ikke premiepengene til plassering 10-20 tas fra de beste løperne. Dette bør gjøres igjennom å inflasjonsjustere den totale pengepotten, hvor brorparten av denne justeringen burde komme de nest beste til gode.
Sjefene i det internasjonale skiforbundet trenger altså ikke å løpe rund med pil, bue og fjær og leke Robin Hood, har vi Siv Jensen til. Gjengen på hovedkontoret i Oberhofen kan heller bevilge løperne sine litt mer havre.
