Gull i Seefeld!

Sol, masse snø, fulle tribuner, glüwein, trikkeskinner og alpeidyll. Sjelden har rammene for et verdensmesterskap vært bedre, og VM i Seefeld ble et fantastisk mesterskap.

I alle fall hvis du var norsk. På det norske hotellet i Leutasch, 5 kilometer utenfor Seefeld, bugnet det med gullmedaljevinnere. Her spiser man lunsj med en som har vunnet 2 gull, middag med en som har vunnet 3 gull, og kveldsmat med ei som har vunnet 4. Så vanvittig mye vinnermentalitet samlet på ett sted.

I et miljø med så mange medaljegrossister er det fort gjort å føle seg liten, men det er også en utrolig arena for læring. Så mange bra, kompetente og interessante folk på ett sted, som alle lever av og for utvikling og har utrolig mange gode perspektiver. For min del er dette noe av det jeg setter aller mest pris på under et slikt mesterskap. Muligheten til å se hvordan andre angriper de ulike utfordringene et mesterskap byr på. Snakke om hvordan vi jobber hverdagen. Hvordan er vi like? Hvordan er vi forskjellige? Jeg fikk til og med æren av å lære en ting eller to om storseil, fokk og spinnaker av selve kongen av seiling, Kongen. 😉 Rett og slett en gullgruve for en nysgjerrig trønder.

Men jeg var ikke i Seefeld bare for å snakke, jeg var også der for å vinne medaljer.

.

Innsbruck

Bergieselbakken i Innsbruck er en spesiell hoppbakke. Den kan også være frustrerende, noe jeg kan skrive under på.

Jeg fant ikke ut av bakken i det hele tatt før etter den individuelle konkurransen. For sent for det individuelle rennet, og også for sent for å være med på Team-Sprintlaget som til slutt tok sølv. Uttaket var jeg, og er fortsatt, uenig i. Men det er også fortsatt slik at jeg ikke får gjort noe særlig med akkurat det.

.

Seefeld

Bedre gikk det i den lille bakken Seefeld. Treningshoppene fungerte veldig bra. Jeg hoppet stabilt, og hadde flere hopp inne topp 3 i treningsomgangene. Det vil si, det var stabilt helt til det siste treningshoppet. Jeg har snakket hele sesongen om hvor viktig det har vært at jeg har holdt meg unna uhell. Så kløner jeg det altså til i siste treningshopp før den VM-konkurransen hvor jeg hadde størst forhåpninger om medalje. Tidvis sterk sidevind i dette hoppet gjorde at jeg fikk med meg en liten rotasjon inn i landingen, skia skjærer ut og jeg deiser i bakken.

Ting skjer fryktelig fort når skia forsvinner under deg i 110-120 km/t, og før du vet ordet av det ligger du på båra og teller fingrene til helsepersonalet..

Derfra og ut mesterskapet var ikke langrennskoene, men de smertestillende tablettene, mitt viktigste verktøy. Jeg fikk kriget meg igjennom, men det var langt fra optimalt.

Jeg hadde to mål når jeg satte meg på flyet til Seefeld. En individuell medalje, og gull i stafett. Den individuelle medaljen klarte jeg ikke å få tak i, så jakten på den fortsetter. Men den avsluttende lagkonkurransen ble en fantastisk opplevelse.

Vi visste på forhånd at dette kom til å bli jevnt. Både vi, Østerrike og Tyskland så sterke ut på trening, så her måtte vi ha 4 gode hopp og 4 gode langrenn. En dårlig involvering var nok, og gullet ville være borte. Det var duket for tette dueller og dramatikk, og det ble det. Det bølget frem og tilbake igjennom hele dagen. Østerrike kom best ut. Så var vi foran skjema, Østerrike på skjema og Tyskland så ut til å være for langt bak. 10 minutter senere var plutselig Tyskland favoritter mens vi var på hæla. Slik følte jeg det gikk hele dagen, en skikkelig triller.

Men til slutt var det vi som trakk det lengste strået, og ble verdensmestere! Og for en dag å gjøre det på! Fantastisk vær, bra føre og ellevill stemning fra 15 000 tilskuere på tribunen. En konkurranse det kommer det til å bli pratet om lenge.

Å lykkes som lag er noe helt eget. Vi jobber sammen igjennom sene sommerkvelder og våte høstdager. Terper og terper, time etter time. Svetter og sliter.

Jeg har nå vunnet både OL og VM med laget, og det er en nærmest euforisk opplevelse. Det er uten tvil noe i det de sier om at opplevelser blir større av å dele de. Så når man får sjansen til dele toppen av verden med noen blir det nesten for mye, helt ellevilt.

Jeg tar med meg mye fra mesterskapet i Seefeld. Jeg var godt forberedt og i god form, men klarte ikke å ta den individuelle medaljen jeg hadde lyst på. Men det kommer nye muligheter, om to år er det VM i Oberstdorf.

Men jeg reiser altså hjem som verdensmester, det er jeg stolt av. Men nesten like viktig er samtalene og lærdommen fra de 2 ukene i Leutasch. Titler kan være nyttige, men kunnskap er enda bedre. Jeg er i ferd med å gå inn i mine beste år som idrettsutøver, og all kunnskap jeg kan samle før den tid vil være gull verdt. Forhåpentligvis bokstavelig talt.

.

Finale

Til helga venter sesongavslutningen i tyske Schonach. Etter ei uke ute med sykdom må jeg innrømme at forventingene er forholdsvis lave. Det viktigste er at jeg blir helt frisk slik at jeg kan reise i det hele tatt, men håper også at jeg kanskje kan få trent en dag eller to før jeg drar.

Jeg hadde et god tro på å kunne kapre en plass på pallen i verdenscupen sammenlagt når jeg reiste hjem fra VM, men etter at jeg måtte stå over Holmenkollen med sykdom ser det vanskeligere ut. Men ikke umulig. Vanskelig, ikke umulig. Eller som en annen trønder sa, «it´s hope in the hanging snore».

.

Sportslig hilsen fra Jørgen Graabak

Stolt medlem av #TeamNorgeshus