«Hvorfor det?»

I dag tidlig spurte en kompis av meg hvordan formen var for tiden, om ting gikk etter planen. Jeg svarte som sant var at treningen går som planlagt og formen er stigende, hvorpå kompisen min kom med følgende kommentar; ”Så bra, bare så synd at kombinert er avlyst denne sesongen”. Den første reaksjonen sto i stil til intensjonen bak kommentaren, latter. Så, et par sekunder senere ser vi på hverandre idet rekylen av kommentaren treffer oss begge som et slag i magen, tragisk. Avlyst igjen.

3 av 5 World Cup- helger så langt har endt med avlysning, én utsatt og usikker. En trist situasjon for alle involverte, utøvere, støtteapparat, sponsorer og sist men ikke minst de millionene av mennesker som følger med på TV-skjermen hver helg. Blant dem mange med kombinertrennene lørdag og søndag som ukas høydepunkt.

Dette gjelder dog ikke bare oss. Under en av mine 30 runder i den preparerte én-kilometeren på Saupstad skisenter i går treffer jeg oppgitte barn og foreldre, som forteller at dette er den tredje vinteren på rad hvor man trasker rundt i alt for korte runder på alt for dårlig underlag. I påfølgende åndedrag skal det sies at dugnadsgjengen på Saupstad, Skistua og ellers i landet gjør en formidabel jobb for å få i stand så gode løyper som overhodet mulig. Enda verre er det lenger sør i Europa, hvor rekrutteringen til skiidretten kjemper i motvind under til dels ikkeeksisterende forhold. Dette får nå også eliteidretten merke i form av flyttinger, utsettelser og avlysninger.

Men vi tåler det, toppidretten er i stand til å tilpasse seg, foreløpig. Det som gjør mest vondt er å se at barn og unge ikke får de forutsetningene til å følge drømmene sine som de fortjener. Hvorfor er det blitt slik?

Mitt liv som person og idrettsutøver har i stor grad vært drevet av nysgjerrighet. Hvordan fungerer dette? Hvorfor kan jeg ikke gjøre det slik? Hvordan kan jeg gjøre dette bedre? Jeg sluttet i bunn og grunn aldri å spørre; ”Hvorfor det?”. Jeg har de siste årene interessert meg i og lest om alt fra kvantefysikk til… Ja nå vet jeg ikke veldig mye om temaet. Men jeg vet at hvis man prøver å trekke en linje fra kvantefysikk til noe annet, havner man fort på kvantefysikk i den andre enden også hvis man spør ”Hvorfor det?” mange nok ganger. Denne nysgjerrigheten har jeg de siste dagene brukt til å spekulere over situasjonen vi har opplevd de siste årene med dårlige skispor og regn på julaften.

Å trekke noen konklusjon i forhold til global oppvarming basert på tre dårlige vintre og tre avlyste kombinertrenn blir tynn suppe. Det samme blir det å avfeie nevnte fenomen ved å si at vi har hatt varmere vintre før. Det er for så vidt en helt riktig observasjon, men det blir likevel feil. Si at jeg observerer min mor på tur med familiens hund, i denne situasjonen kan jeg ved å rette blikket mot hundens bevegelser i løpet av et lite minutt trekke alle mulige konklusjoner om hvor denne turen vil gå. En av de antakelsene kan for så vidt vise seg å være riktig, men det er først når jeg vier min oppmerksomhet mot min mor og hennes bevegelse at jeg med stor sikkerhet kan si noe om hvor de har tenkt seg. Tendensen er den som viser hvor vi er på tur, og i øyeblikket sier den enda varmere temperaturer og mer ekstremvær.

Planeten vår, Tellus, har igjennom sin 4,5 milliarder år lange historie vært igjennom langt mer turbulente tider enn den vi nå befinner oss i. Den har vært fullstendig dekt av is og den har vært utsatt for ekstrem varme og turbulent klima. Paradokset er at mens vi snakker om å redde liv igjennom å unngå global oppvarming, var det under en periode hvor jorden var herjet av høye temperaturer, voldsomme vulkanutbrudd og bølger høye som skyskrapere, at livet på jorden oppsto. Problemet er, at selv om denne perioden var essensiell for vår eksistens vil kun mikroorganismer overleve et slikt klima. Poenget mitt er at mens mange hyler ”Save the planet”, er det eneste som er sikkert at planeten kommer til å overleve. Oss mennesker er det verre med.

Så hva er alternativene våre? Noen har meldt seg på og fått innpass hos ”Mars One”, og har dermed sikret seg en enveisbillett til Mars i 2026 for å etablere den første bosetningen på planeten. Tenker du som meg, at Mars virker litt kjip, må vi i så fall se lenger, veldig mye lenger. Voyager 1 er det fartøyet i historien som beveger seg raskest igjennom verdensrommet med en fart på 56 000 km/t. Med den farten vil vi nå dvergplanaten Pluto i løpet av 12 år. Men Pluto er heller ikke noe sted å være, veldig kaldt, så vi må lenger. Si at vi skal ut av vårt lille solsystem. For å gjøre det må vi passere Oort skyen, et belte med kometer som på sett og vis markerer enden på vårt nabolag. For å komme oss dit, og her kommer det en dårlig nyhet, ville vi med en fart på 56 000 km/t bruke 10 000 år. Og enda er vi uendelig langt fra vårt solsystems nærmeste nabo.

Hvilke tiltak som må gjøres for å ta vare på vår fremtid på denne planeten har ikke jeg nok kompetanse til å si noe om, og jeg misunner ikke de som må ta de uunnværlige og kjedelige avgjørelsene som må følge en eventuell retningsendring. Men det er ekstremt viktig at noen gjør det.

Vi skiløpere sier ofte når det går skeis at ”det kommer nye skirenn”. Ikke denne gangen, her har vi bare én sjanse. Og den bør vi ta godt vare på. Og hvis du spør ”Hvorfor det?”, gir jeg deg juling.

                                                   

                                                                                                                                Jørgen Nyland Graabak