Fra Jizerska til Birken

Jizerska

5-ukers turnéen på nyåret skulle avsluttes med det 5 mils lange rennet Jizerska dypt inne i de tsjekkiske skoger. Et renn som skulle passe oss bra med en relativt tøff første fjerdedel, med et slakere midtparti og noe kupert og nedover mot slutten. Etter avlysning av Toblach-Cortina helga før, pga kraftig snøfall i regionen, var iveren stor etter å gå et Ski Classics-renn igjen. Ekstra stor var den for Stian sin del, som skulle starte rennet med den grønne sprinttrøya, på lån av en sjuk Anton Karlsson og Oskar Kardin. Med Magnus i den rosa ungdomstrøya, sto Team Kaffebryggeriet på startstrek med to av fire mulige trøyer. Det er ganske kult for et lite lag som oss! Over til rennet: Allerede i det første slake partiet med litt fart i merket vi at skiene ikke var topp, men det var for tidlig å slutte seg til den tanken, da ski fort kan være litt tyngre i starten og bli bedre etter hvert. Vi passerte alle mann topp 15 på toppunktet på løypa etter 12km, men derfra var resten av rennet et mareritt. Skiene som ikke var topp fra starten av, ble verre, og vi sliter oss igjennom løpet hvor Vetle gjør en imponerende innsats med dårlige ski og blir bestemann av oss, på en 17.plass. Sånn er gamet, noen ganger treffer vi, andre ganger ikke, surt vil det alltid være å ikke treffe på ski og utstyr.

Treningsperiode
Etter Jizerska var det tre uker til neste store renn, Vasaloppet. En ressursperiode bestående av mye god trening frem til en viktig mars-måned med blant annet Vasaloppet, Engadin og Birkebeinerrennet. Vi hadde litt ulik metode å legge opp treningen frem til Vasan, men Stian og Vetle brukt første del til å legge ned gode timer i banken i form av flere langturer mellom 3-6 timer før de begge gikk over i å legge inn en hardbolk bestående av fire tøffe hardøkter på fire dager 1 ½ uke før rennet. Siste uke var fokuset på restitusjon og overskudd frem til søndagens renn. Perioden ble også brukt til en del skitesting. 

Vasaloppet

Med alle tre gutta i stigende form og med et Vasalopp som stadig vekk kom nærmere, hadde vi klokketro på at vi skulle reise kjerringa etter nedturen i Tsjekkia. Etter en uke hvor traseen hadde badet i sol hver dag, og med raske panserspor helt fra Sälen til Mora, måtte det selvfølgelig ikke bli sånn på selve renndagen. Det var meldt snø, og snø kom det! Med et totalt annerledes føre og forhold enn dagene i forveien, ble skivalget tatt i siste liten etter en kjapp test i første bakke tidlig på morgenen. Kl 08:00 sto vi klare, sammen med 16 000 andre. Startskuddet gikk, og planen var at Stian skulle være offensiv og være med på de to innlagte spurtene underveis, mens Magnus og Vetle skulle spare krefter mot slutten. Med andre posisjon ned utforkjøringen til første spurtpris i Mångsbodarna, lå Stian i en glimrende posisjon helt til han deiser i bakken, sammen med en tsjekker, i front, 50m før spurtprisen. Med et drikkesystem fattigere kommer han seg opp igjen og tilbake i front av feltet på relativt kort tid. Neste spurtpris, Bergspriset, etter ca halvgått løp, er Stian igjen med i front, denne gangen uten uhell. Bergspriset som skulle tilhøre Berg, ble gamlefar Rezac sin, med Berg selv på en 2.plass. Herfra opplever gutta litt flashback fra Jizerska og får ski som ikke lenger er konkurransedyktig i tetfeltet. Én etter én detter vi av, og affæren inn til Mora blir av den mildt sagt stusselige sort.

Engadin Skimarathon 

Helga etter det svært skuffende Vasaloppet dro vi til Sveits og Engadindalen for å gå verdens nest største skirenn, Engadin Skimarathon. Dette var på mange måter et historisk renn, både med tanke på at dette var første gang et skøyterenn skulle arrangeres med Ski Classics-status, og på grunn av det knalltøffe startfeltet som bestod av de aller beste skøyterne fra Mellom-Europa, som valgte å droppe den tradisjonsrike 5-mila i Holmenkollen samme dag. Vi som lag, valgte tidlig etter at terminlista kom, at vi skulle prioritere dette rennet, til tross for at det kom i helgen mellom Vasaloppet og Birken. En helg som enten brukes til å være ekstremt sliten etter Vasaloppet, eller til trene til Birken. Vi dro derfor ned med Vetle, Magnus, Stian og to gjesteløpere i form av Aleksander Dyreberg Ek og Martine Ek Hagen, og sammenlignet med en del andre team i Ski Classics, så stilte vi sterkt denne helga. 

Selve rennet ble litt som forventet. Når skiløpere som i all hovedsak bruker det meste av treningshverdagen på å stake, skal gå i felt med folk som er i ypperste verdensklasse innen skøyting, kan det fort bli litt kaotisk. Og kaotisk ble det. Stian var den første som fikk trøbbel da han falt og knakk staven, og var ute av rennet allerede etter 6-7 km. Vetle knakk stav på et ubeleilig tidspunkt, og var derfor alt for langt bak i det enorme feltet da det ble satt fart av Dario Cologna og co. Magnus som strengt tatt lærte seg å skøyte i fjor sommer ble vår beste mann i mål med sin 36.plass, noe han var fornøyd med til tross for veldig kort avstand opp til topp 10 og 20. På damesiden visste Martine litt av gammel storhet da hun endte på 5. plass i et helt vanvittig bra startfelt. Dette er da teamets nest beste resultat og vi var derfor veldig fornøyd med hennes innsats.  Kort oppsummert: Bra av Magnus og ny helg med utur for Vetle og Stian.

Birkebeinerrennet 

Birken er sesongens første langløp på hjemmebane, og på grunn av dets lokasjon og prestisje hadde vi svært lyst til å vise oss fra vår beste side, spesielt etter at det har gått litt på tverke resultatmessig siden Marcialonga. Vi dro til Rena torsdag morgen for å gjøre de siste forberedelsene til lørdagens renn. Etter at Stian hadde gjennomført masse skole i starten av uka, og Vetle hadde vært syk begynte ting å se lyst ut når vi reiste fra Lillehammer. Det var god stemning i gruppa og vi gjorde alt vi kunne for at utstyr og rennet skulle bli så optimalt som mulig. Selve rennet er litt spesielt med sin knallharde løypeprofil, men derfor også kanskje det ærligste rennet vi går. Og ikke uventet ble det satt stor fart helt fra starten av, og etter kun 4-5 km var det store sprekker i feltet. En 7-mannsgruppe hadde klart og støte seg i fra ”hovedfeltet” som bestod av oss tre på teamet og 12-13 andre. Som alltid er Birken en kamp fra start til mål, og farta var naturligvis høy hele veien. Ved passering Kvarstad måtte en litt redusert Vetle slippe feltet vårt, og vi var derifra 7-8 mann som gikk sammen nesten helt til mål, i det som kan kalles for gruppe 2 bak teten. I spurten ble Stian og Magnus litt for veike, men ender opp på henholdsvis 11. og 12.plass i mål. Begge guttene veldig godt fornøyde, spesielt Stian, som gjorde sitt livs skirenn. En solid opptur! I tillegg hadde vi med oss Thea Krokan Murud, som vår representant i dameklassen, denne helgen. Hun endte på en knallsterk 6. plass foran mange sterke langløpere. Med dette viser hun at hun åpenbart har et talent for lange løp, og det er gøy!

Nå venter en liten treningsperiode fram mot NM del 2 i slutten av mars, og Reistadløpet i starten av april. Denne skal vi bruke veldig godt slik at vi kan avslutte sesongen med stil. Vetle håper på å gjenskape januarformen, og har bestemt seg for å la uheldige utstyrsvalg og de små sykdomsperiodene være igjen i mars. Magnus er 96 poeng bak Torleif Syrstad i kampen om ungdomstrøya, og han har som mål å ta denne tilbake i avslutningsrennet i Finland. Stian håper på å holde på den gode formen fra Birken slik at han kan være med å kjempe om viktige poeng på den grønne trøyen, samt erfaringen som han skal ta med seg inn i forberedelsene til neste sesong. 

Magnus & Stian

Birkebeinerrennet, Sjusjøen. Foto: Sportograf
Jizerska, Tsjekkia. 2/4 trøyer på Team Kaffebryggeriet. Foto: Visma Ski Classics/Magnus Östh